Cæsareopapisme beskriver en styreform hvor den sekulære herskeren, typisk keiseren, også har overordnet myndighet over kirken.
I Østromerriket ble keiseren ansett som Guds stedfortreder på jorden og hadde stor innflytelse over bispeutnevnelser og kirkelig doktrine. Dette skapte et tett forhold mellom stat og kirke og bidro til utviklingen av det bysantinske teokratiet.