Defensor civitatis var en lokal embetsmann i senantikkens Roma med ansvar for å beskytte byens innbyggere mot overgrep fra myndigheter og embetsverk. Han kunne føre saker, bistå med juridisk rådgivning og varsle overgrep.
Rollen oppsto i det sene keiserdømmet da sentralmakten ble svakere, og behovet for lokal representasjon økte. Stillingen ble etter hvert absorbert av biskopene.