Julius Caesar

Ingen romer er mer berømt enn Julius Caesar. Mange antikke navn har blitt glemt i evigheten, og kunne ikke hatt mindre interesse for moderne folk enn de allerede har. Caesar er derimot kjent for både skolebarn, kristne, og islamske rundt i verden - det er et av få navn som ser ut til å bli husket, uansett hvor mye tid som går.

Gaius Julius Caesar ble født i juli, år 100 f.Kr., og var en romersk general og statsmann. Dette var to posisjoner som romerne ikke gjorde noen forskjell på; de var på en måte ett og det samme, og innimellom måtte statsmenn ut i felten for å kjempe Romas kriger.

Senere i livet ble Caesar diktator, noe han kanskje er mest kjent for, etter å ha omveltet Republikken. Til tross for navnet hans, Caesar - som etter hvert kom til å bety keiser, eller hersker - så beregnes han ikke som den første keiseren. Men han spilte det vi kan kalle den sentrale rollen i å innføre keiserdømmet i Roma, etter at det hadde vært et styresett med ett-årige konsuler i flere århundre (en løsning hvor man fikk en ny leder hvert år, slik at ingen skulle kunne få for mye makt, noe romerne hadde stor frykt for etter å ha sett hvordan ting gikk i kongetiden, som kom før Republikken. Ja, det er mye fascinerende å lære om både romerske konger, konsuler, og keisere).

Caesar var ikke en direkte moralsk person; han brukte blant annet sin sjarm og innflytelse for både å forføre senatet - og en rekke artistokratiske kvinner. Likevel hadde han også mange andre kvaliteter og prestasjoner som fortsetter å fascinere lesere den dag i dag.

Barndom og tidlige år

Julius Caesar Kom fra slekten Julii Caesares, en patrisisk familie. Patriserne var Romas originale aristokrati, men Caesar sin familie var på ingen måte rik, høytstående, eller snobbete. Til tross for at hans familiebakgrunn ikke tilsier at han hadde noen fordeler med å komme til makten - snarere tvert imot - ser det ut til at Caesar var innstilt på å klatre opp i systemet fra tidlig av.

En av Caesar sine tanter var gift med Gaius Marius, en selvskapt mann (novus homo) som hadde brøytet seg til toppen gjennom sine militærevner, og som hadde innført den omveltende innovasjonen om at det ikke lenger bare var rike familier som kunne rekrutteres i militæret, men også bortførte bønder av laveste rang.

Caesar sin far, Gaius Caesar, døde når Caesar bare var 16 år gammel; hans mor, Aurelia, levde derimot lenger. Hun var en bemerkelsesverdig kvinne, og det er mye som tyder på at han hadde mye å takke henne for.

Tatt til fange av pirater

Rundt år 78 f.Kr., når han var i begynnelsen av tjueårsalderen, skulle Caesar reise for å studere taleferdigheter (oratori) under en berømt professor, Molon. Underveis ble han tatt til fange av pirater. Dette er en av hendelsene som best skildrer Caesar sin eksentriske karakter. Når han var på båten, krøkte han seg ikke ned som andre slaver ville gjort, og bet ting i seg - tvert imot. Han snudde seg mot piratene og begynte å gi dem ordre, på samme måte som en romersk general ville gjort. Han fortalte vitser, ga fornærmelser, og lovet dem personlig at han skulle komme tilbake og korsfeste dem alle når han slapp løs.

Dette lo de alle godt av, siden det virket lite trolig for dem at han ville kunne slippe løs. Det skulle vise seg å koste dem stort. For det var akkurat dette han gjorde; han rekrutterte en flåtestyrke, oppsøkte piratene, og korsfestet dem alle.

Caesar, tatt til fange av pirater, begynner å gi dem imperialistiske ordre

Gallerkrigen

Julius Caesar erobret Gallia i årene 58 til 50 f.Kr. til tross for at romerne ikke hadde noen tilsynelatende bedre militærteknologi enn gallerne. Når stilt opp mot hverandre var sannsynligvis en gallisk kavalerimann overlegen en romersk. Dette kunne derimot ikke gjøre opp for romernes overlegne evner innen strategi, taktikk, militærteknikk, og ikke minst - disiplin. Mens gallerne (eller "barbarene", som romerne kalte alle ikke-romerske folkeslag) hoiet og brølte og løp vilt mot romerne, var det standard for Romas legionærer å kjempe som én enhet; å danne en vegg med sine høye, rektangulære skjold; og å metodisk avlaste sine frontkrigere med friske menn som hadde stått lenger bak - noe de kanskje sterkere og større barbarene fra nord sjelden klarte å stå imot over tid.

På det strategiske nivået hadde Roma også fordelen av å separat kunne håndtere de mange galliske høvdingdømmene. Caesar erobret disse stykkevis, og når flere høvdinger hadde kommet sammen for å kjempe en forent krig mot romerne under lederen Vercingetorix i 52 f.Kr. var det for sent (se Slaget ved Alesia). "Veni, vidi, vici," er de kjente ordene som forlot Caesar sin munn etter at Gallerriket var underlagt Romas hæl - "Jeg kom, jeg så, jeg erobret."

Hvor enn stor denne oppnåelsen var, så var den gallerske krigen kun ett av midlene for Caesars politiske ambisjoner. Han oppsamlet stor rikdom fra byttet, og brukte pengene på å skaffe politisk styrke i Roma.

Død

Assassinasjonen av Caesar

Julius Caesar ble drept av andre statsmenn den 15. mars 44 f.Kr., i en konspirasjon som blant annet ble ledet av hans nære venn Marcus Brutus - hvorfra vi får utsagnet "Også du, min sønn Brutus." Totalt 60 konspiratorer knivstakk Caesar 23 ganger, og drepte ham. Det har senere blitt utredet at kun ett av stikkene var dødelig (sett bort fra den store blødningen som kom fra så mange punkturer på kroppen). Videre hadde assassinasjonen stikk motsatt virkning av det konspiratorene ønsket; i stedet for å ende diktatur og enevelde, og å komme tilbake til det gamle styresettet med Republikk, forseglet drapet på Caesar skjebnens gang mot keiserdømmet, hvor én person kom til å styre det romerske imperium: Augustus.

Mark Antony fremviser Caesar sitt lik til folket etter assassinasjonen, noe som forferder og forergrer dem