Konstantinbuen er et viktig stykke romersk arkitektur, siden den er blant de best bevarte monumentene i det gamle Roma. Det ligger rett ved siden av Colosseum langs Via Triumphalis, og ble reist for å minnes keiser Konstantin den store sin seier over Maxentius i slaget ved Milvian Bridge (312 e.Kr.). Det er den største av triumfbuene i Roma, og blander kunstneriske og kulturelle elementer fra flere perioder med romersk kunst.
I denne artikkelen skal vi se nærmere på den historiske konteksten, arkitekturen, inskripsjonene og de kunstneriske elementene som utgjør Konstantinbuen, samt symbolikken og propagandaen som ble kommunisert gjennom buen for å befeste Konstantins hevd på keisermakten.
Innhold
Den historiske konteksten til Konstantinbuen
Konstantinbuen ble oppreist av det romerske senatet i 315 e.Kr. for å hedre Konstantins seier. Slaget ved Milvian Bridge regnes som et vendepunkt i romersk historie, ikke bare fordi det førte til Konstantins konsolidering av makten, men også på grunn av legenden om Konstantins konvertering til kristendommen.
Før slaget hadde Konstantin ifølge tradisjonen en visjon av det kristne korset og uttrykket “In hoc signo vinces” (I dette tegnet vil du erobre). Dette førte til at han tok til seg kristendommen og satte i gang prosessene som til slutt etablerte den som den dominerende religionen i imperiet.
Byggingen av buen ble påbegynt i 312 e.Kr., og den ble innviet den 25. juli 315 e.Kr, tiårsdagen for Konstantins regjeringstid.
Arkitektonisk oversikt over Konstantinbuen
Konstantinbuen er omtrent 21 meter høy, 25,9 meter bred, og 7,4 meter dyp. Den består av en struktur med en sentral buepassasje flankert av to mindre sidebuer.
Den ble hovedsakelig konstruert av hvit prokonnesisk marmor, med deler laget av gul numidiansk marmor og andre fargede steiner, en kombinasjon som er typisk for senromerske keiserlige monumenter.
Struktur
- Sentralbue: Hovedpassasjen er 11,5 meter høy og 6,5 meter bred, og fungerer som fokuspunktet for strukturen.
- Sidebuer: De to mindre sidegangene er hver 7,4 meter høye og 3,4 meter brede.
- Topp: Over de tre buene sitter den massive toppen, som bærer en inskripsjon og relieffskulpturer. Toppen er delt inn i seksjoner og kronet med statuer (nå tapt).
Materialer og konstruksjon
Buen ble konstruert med materialer hentet fra hele imperiet.
Bruken av spolia – arkitektoniske elementer og skulpturer resirkulert fra tidligere monumenter – er et sentralt trekk. Dette reflekterer både de praktiske bekymringene rundt ressursgjenbruk, samt ideologiske budskap om Konstantins tilknytning til tidligere keisere og Romas keiserlige arv, som vi skal se nærmere på i avsnittet om “Kunstneriske og skulpturelle elementer”.
Inskripsjonen på Konstantinbuen
Toppen av Konstantinbuen har en lang inskripsjon som feirer Konstantins seier og hans rolle som Romas frelser. Inskripsjonen er skrevet på latin og lyder:
IMP. CAES. FL. CONSTANTINO MAXIMO P.F. AUGUSTO S.P.Q.R. QUOD INSTINCTU DIVINITATIS MENTIS MAGNITUDINE CUM EXERCITU SUO TAM DE TYRANNO QUAM DE OMNI EIUS FACTIONE UNO TEMPORE IUSTIS REM PUBLICAM ULTUS EST ARMIS ARCUM TRIUMPHIS INSIGNEM DICAVIT.
Dette oversettes til:
“Til keiser Cæsar Flavius Konstantin, den største, Pius, Felix, Augustus: Senatet og folket i Roma (vier denne buen) fordi han ved guddommelig inspirasjon og sin egen storhet i sinnet, med sin hær, hevnet staten med rettferdige våpen mot både tyrannen og hele fraksjonen hans på en gang.”
Uttrykket “instinctu divinitatis” (ved guddommelig inspirasjon) er spesielt interessant fordi det antyder Konstantins tilknytning til kristendommen, uten å nevne det eksplisitt. Denne inskripsjonen gjenspeiler den politiske og religiøse tvetydigheten i Konstantins tidlige regjeringstid, hvor han balanserte den tradisjonelle, hedenske, romerske religiøse praksisen mens han gradvis omfavnet kristendommen.
Kunstneriske og skulpturelle elementer
En av de mest slående egenskapene til Konstantinbuen er dens blanding av skulpturer og relieffer, hvorav mange ble hentet fra tidligere monumenter, spesielt de av Trajan, Hadrian, og Marcus Aurelius. Denne gjenbruken av spolia, som nevnt tidligere, tjener både praktiske og symbolske formål.
Spolia fra tidligere monumenter
Buen inneholder skulpturer som ble gjenbrukt fra tidligere keiserlige monumenter, og danner dermed en direkte forbindelse mellom Konstantin og de “gode keiserne” fra Romas fortid. Spesielt:
- Paneler fra keiser Hadrians tid (117-138 e.Kr.): Åtte rundeller (medaljonger) er satt på den øvre delen av buen. Disse rundellene skildrer scener som jakt, ofringer og keiseren som engasjerer seg i ulike aktiviteter. Selv om disse opprinnelig ble laget for Hadrian, ble hodet til Konstantin skåret på nytt noen steder, og erstattet Hadrians bilde.
- Relieffer fra Marcus Aurelius’ regjeringstid (161–180 e.Kr.): Den sentrale passasjen er utsmykket med paneler som viser scener med kamp, seier og keiserlig nåde. Disse ble hentet fra en tapt triumfbue til Marcus Aurelius.
- Frise fra Trajans forum: Noen av de nedre relieffene ble hentet fra Trajans forum og skildrer Trajans seire i Dacian Wars (101-106 e.Kr.). Seiersscenene ble med vilje tilegnet for å legitimere Konstantins regjeringstid ved å innrette ham med tidligere vellykkede herskere.
Nye skulpturer laget for buen
Mens mye av buens utsmykning kommer fra tidligere monumenter, ble noen deler spesielt laget for å minnes Konstantins regjeringstid:
- Den sentrale frisen: Den lange horisontale frisen på buen er en original kreasjon fra Konstantins periode, og skildrer hans seier over Maxentius. Den kunstneriske stilen er mer rigid og hieratisk sammenlignet med den flytende, naturalistiske stilen til de tidligere relieffene. Figurene er stive og frontale, et avvik fra det klassiske idealet om realistisk representasjon, og reflekterer et skifte mot senantikkens mer abstrakte og symbolske kunst.
- Seirer og elveguder: Buen er prydet med mindre skulpturer av elveguder, typiske symboler i romersk keiserkunst som representerer triumf og den naturlige verden.
Symbolikk og propaganda i Konstantinbuen
I tillegg til å være et monument dedikert til militær seier, var Konstantinbuen også en viktig del av keiserlig propaganda. Ved å gjenbruke skulpturer fra tidligere keiseres regjeringstid som Trajan, Hadrian og Marcus Aurelius, forsøkte Konstantin å plassere seg innenfor tradisjonen til disse respekterte herskerne, med mål om å forsterke hans legitimitet og forbinde hans regjeringstid med Romas gullalder.
Det ligner på det Augustus gjorde da han bygde tempelet til Divus Iulius, som ble viet til adoptivfaren hans Julius Cæsar. Under lekene Augustus arrangerte for å hedre Cæsar etter hans død, dukket det opp en komet på himmelen som var synlig i 7 dager. Dette ble tydet som et tegn på at Cæsar var blitt en gud, og Augustus sørget for å vise til dette ved å plassere en stor komet på taket av tempelet.
Konstantinbuen refererer også subtilt til hans omfavnelse av kristendommen. Selv om inskripsjonen ikke eksplisitt nevner den kristne Gud, antyder setninger som “instinctu divinitatis” en guddommelig tjeneste, som lar Konstantin appellere til både hedenske og kristne befolkninger.
På denne måten klarte han sakte men sikkert å gjøre kristendommen til en større del av romersk religion; omtrent som Augustus, som gradvis konsoliderte makten under seg selv og familien, mens det på utsiden så ut som om han bare var et normalt medlem av senatet. Han kalte seg aldri konge eller keiser, men bare “først blant folket”, og sørget for å la andre senatorer få muligheten til å være konsul.
Senere historie og bevaring av Konstantinbuen
Konstantinbuen har overlevd relativt intakt gjennom århundrene, hovedsakelig på grunn av dens symbolske betydning og nærhet til andre viktige monumenter som Colosseum.
Den har gjennomgått flere restaureringer, spesielt i løpet av Renessansen og nyere innsats på 1700- og 1800-tallet.
I dag er buen fortsatt et av de mest besøkte og beundrede monumentene i Roma. Det er en sammenslåing av stiler, perioder og ideologier som reflekterer både kontinuiteten til romerske keiserlige tradisjoner og overgangen til en ny æra under Konstantin, den første kristne keiseren.