En plebeier er en person fra de lavere sosiale klassene i det gamle Romas standssystem. Ordet stammer fra det latinske “plebs” som betyr “det vanlige folk.” Plebeiere fikk ikke delta i det romerske senatet og fikk ikke lov til å bruke visse antrekk, for eksempel lilla-stripete klær.
Den plebeiiske historien strekker seg langt tilbake til det 5. århundre f.Kr. da Roma var en republikk. Plebeierne ble styrt av patrisierne, som hadde all makt og rettigheter over dem. Dette endret seg da to plebeiske ledere, Tiberius og Caius Licinius Stolo, foreslo en lov som ville gi statsborgerskap til enhver mann som hadde råd til det. Denne loven ble godkjent i 367 f.Kr., men ble til slutt opphevet.
Plebeierne gjorde da opprør og opprettet en ny republikk, og valgte tribuner til å representere dem, noe som førte til opprettelsen av en forsamling av representanter som hadde legitim makt til å lage lover.
Etter hvert som tiden gikk, økte antallet plebeiers tribuner slik at det innen 287 f.Kr. var trettito tribuner som representerte Romas plebeiere. Disse plebeierne hadde makten til å velge sorenskrivere, og tok bort noe av den absolutte makten til patrisierne.