Flavius Honorius var den vestromerske keiseren fra 393 e.Kr. til 423 e.Kr. Han ble født i 384 e.Kr., og var den yngre sønnen til keiser Theodosius I og Aelia Flacilla og var bare ti år gammel da han steg opp til den keiserlige tronen. Han er ansett som en av de svakeste romerske keiserne som presiderte over en periode med nedgang for det vestlige imperiet.
La oss ta en titt på noen av hans bidrag til romersk historie, og hvorfor han ofte blir husket som en svak hersker.
Romas fall under Flavius Honorius sin regjeringstid
Flavius Honorius arvet et imperium i tilbakegang, hvor de fleste av de vestlige provinsene ble overkjørt av germanske stammer og interne stridigheter som rev i stykker det forente Roma fra farens regjeringstid.
Under hans styre led Roma store tap som Storbritannia, Spania, Nord-Afrika og deler av Gallia (dagens Frankrike). Hans etterfølger, Valentinian III, ville senere miste enda mer territorium til utenlandske inntrengere.
Dette er grunnen til at mange historikere anser Flavius Honorius for å være en av de svakeste herskerne i hele Romas historie. Han manglet både de militære ferdighetene og den politiske kunnskapen som var nødvendig for å beskytte Roma mot dets fiender eller gjenopprette dens tidligere storhet.
Politiske kamper og konstant krigføring
I tillegg til territorielle tap under hans regjeringstid, hadde Flavius Honorius problemer med å håndtere interne maktkamper også. Han ble involvert i en rekke borgerkriger som varte gjennom store deler av hans styre på grunn av uløste konflikter mellom forskjellige fraksjoner i imperiet. Hans manglende evne til å løse disse konfliktene forsterket bare Romas tilbakegang og svekket dets autoritet både innenlands og utenlands.
På grunn av konstant krigføring gjennom hele hans styre, hadde også store deler av Italia blitt avfolket innen 410 e.Kr. da Alarik I plyndret Roma i det som skulle bli en av historiens mest beryktede beleiringer.
Mens Alarik mislyktes i sitt forsøk på å fange Flavius Honorius selv, sementerte denne hendelsen ham ytterligere som en av Romas svakeste keisere, siden den markerte et endepunkt for keiserlig autoritet i vest – en begivenhet som til slutt ville føre til vestromerrikets fall etter århundrer som en internasjonal supermakt.