romerrikets fall

Romerrikets fall er en av de mest triste og deprimerende sannhetene som enhver historiker og historie-elsker må innfinne seg med. Selv de største imperiene som noen gang har eksistert må falle en dag, et faktum som også er sant for idrettshelter, åndelige guruer, og presidenter. 

Nedgangen og fallet av dette enorme riket vakte spesielt stor interesse når Edward Gibbon lanserte boken The Decline and Fall of the Roman Empire i 1776, som, av en utrolig tilfeldighet, er det samme året som den amerikanske uavhengighetserklæringen ble stadfestet. 

Selv om jeg fortalte min 25 år gamle bror om denne nettsiden jeg skulle skape om Romerriket og han svarte, “Hva er Romerriket?,” så antar jeg at denne sidens lesere har et noe bedre utgangspunkt enn ham når det kommer til å lære mer om den episke historien til en tidsperiode som fortsetter å fortrylle oss i dag. Hvis ikke hadde de nok ikke kommet hit i utgangspunktet. 

Hvorfor falt romerriket?

Gjennom århundre har politiske filosofer, historikere, og andre fagfolk av alle slag prøvd å finne ut årsakene for hvorfor det romerske imperium til slutt braste sammen. Følgende oppsummerer noen av de mest sannsynlige faktorene som spilte inn: 

1. Invasjoner fra barbarer

De som invaderer andre nasjoner er skjebnet til å få mange fiender. Det romerske imperium utvidet grensene sine og nådde sin største geografiske størrelse rundt det 2. århundre e.Kr., en tid hvor de hadde oppnådd dominans over alle områdene rundt middelhavet, et område på omtrent 5,4 millioner kvadratkilometer (utdypt videre lenger nede på siden). Enhver som har sett størrelsen på selve Italia på kartet, og sammenligner det med områdene som var innlemmet under romersk styre, vil innse at romerne hadde vært nødt til å krige enormt mye for å karve til seg dette imperiet. 

Med stort omdømme kommer store fiender, og romerne hadde vært vellykket i å holde de germanske stammene, barbarene, unna, helt til det 4. århundre e.Kr., når goterne brøt seg gjennom de omfattende forsvarsanleggene på grensene. I slutten av århundret lyktes romerne med å slå ned et germansk opprør, men i 410 lyktes vestgoterne, også kalt visigotene, å sekke byen. Vestgoterne holdt til i det som i dag er Romania, og ble ledet av Kong Alaric som presset vestover som et resultat av trykk fra hunerne som, ledet av “Attila huneren,” presset fra Kasakhstan og andre områder i Asia. I år 455 ble Roma plyndret på nytt av vandalene, og i 476 ledet den germanske lederen Odoacer et statskupp og avsatte den siste vestromerske keiseren, Romulus Augustulus. 

2. Økonomiske problemer

Mens romerriket slet med angrep fra utsiden, forverret en finansiell krise problemene. Pågående krigføring og overforbruk reduserte den keiserlige pengekassen betraktelig, og høy skatt og inflasjon økte skillet mellom fattig og rik. 

Samtidig var slavene en viktig ressurs for romerne, og når ekspansjonen sluttet rundt det 2. århundre e.Kr. begynte riket å merke mangelen på ferske slaver. Når man legger til faktumet at vandalene tok kontrollen over Nord-Afrika, en viktig post for kornforsyninger, og forhindret romersk handel ved å drive piratvirksomhet i middelhavet, så ser man raskt at situasjonen begynner å bli alvorlig for romerne. Med økonomiske, handelsmessige, og forsyningsmessige problemer, begynte imperiet å miste grepet om Europa.

3. Østromerriket

Når keiser Diocletian splittet imperiet i to i slutten av det 3. Århundre, forseglet han på en måte skjebnen til det vestromerske riket. På en side ble det enklere å administrere riket med en post i Milan, og en i Bysants, men bare på kort sikt. På lengre sikt førte splittelsen til miskommunikasjon mellom de to halvdelene, og interne konflikter om hvem som skulle få mest økonomisk eller militær støtte. Mens keiserne valgte å styrke østriket, ble vestriket, inkludert Italia og den opprinnelige hovedstaden Roma, forlatt til barbariske stammer som valgte å plyndre vesten i stedet for å prøve seg på det sterke østriket. Roma, som vi kjenner byen fra Caesar og Keiser Augustus sin tid, mister sin storhet og styrke, og vi hører mindre og mindre om den en gang mektige hovedstaden i kilder jo lengre ut vi kommer i det første årtusen.

4. Politisk korrupsjon og ustabilitet

Uregelmessig lederskap er ikke en god oppskrift for suksess i noen som helst bedrift eller nasjon, men for romerriket, med dets enorme størrelse, viste det seg å være særlig fatalt. Etter hvert som at borgerkriger og interne stridighet fikk rotfeste, begynte folk å se på keiserdømmet som en dødsdom. På bare 75 år var det 20 ulike keisere, noe som tilsvarer kun 3-4 år styre i gjennomsnitt per person - en grei periode hvis man sammenligner med Norges statsministere sine 4 år, men ikke når man tenker på at disse keiserne vanligvis ble avsatt gjennom mord etter 3-4 år, og at keiser Augustus styrte vellykket i over 40 år. Pretorianergarden - soldatene som ble satt til å beskytte Roma mot angrep utenfra - tok kontrollen, og gjorde akkurat som de ville ved å kaste ut noen keisere og sette inn andre.

5. Hunerne presser på fra østen

Når hunerne invaderte Europa i slutten av det fjerde århundre var det mange barbariske stammer som ble presset nærmere og nærmere Romas grenser. Etter hvert bifalte romerne at visigoterne skulle få slippe over Danube elven og inn i det romerske territoriets trygghet, men måten de behandlet nykomlingene på, samsvarte med måten romerne så disse barbarene på. De undertrykte det nye folkeslaget, og gikk så langt som å tvinge visigoterne til å selge barna sine til slaveri i bytte mot hundekjøtt. Når undertrykkelsen ble for mye, gjorde visigotene opprør og lyktes i å sekke Roma, som nevnt ovenfor. Man kan bare lure på om historien hadde gitt et annet utfall hvis romerne hadde behandlet barbarer som visigotene på en god måte, og kanskje til og med samarbeidet med dem for å slå ned de hunerske erobrerne. 

Andre faktorer spilte også inn i Romerrikets fall - deriblant en stadig mer svekket militærstyrke, og et økt fokus på kristne verdier.

Romerrikets fall: Årstall for når det faktisk skjedde

Etter at Romulus Augustulus ble avsatt har aldri en keiser hatt en lederstasjon i Italia, og derfor regnes 476 som årstallet for romerrikets fall, og det absolutte året hvor imperiet fikk sitt nådestøt.