romerrikets fall
Ca. 8 minutters lesetid

Romerrikets fall (årstall, indre og ytre årsaker, vest og øst)

Romerrikets fall skjedde i 476 e.Kr., etter en lang nedgangstid. I århundrer kontrollerte det romerske imperiet et enormt territorium som strakte seg fra Storbritannia til Nord-Afrika og fra Spania til Midtøsten. Imidlertid ble imperiet til slutt offer for sin egen størrelse og kompleksitet.

Etter hvert som imperiet vokste, ble det stadig vanskeligere å styre effektivt. Samtidig begynte barbariske invasjoner fra nord å ta sin toll. I 476 e.Kr. ble den siste romerske keiseren styrtet, og riket kollapset like etter.

Selv om det ikke er noen enkelt årsak til romerrikets fall, har historikere identifisert en rekke medvirkende faktorer, inkludert politisk korrupsjon, økonomisk nedgang og militær svakhet. Uansett årsaker, var Romas fall et sentralt øyeblikk i historien som innledet en ny æra av europeisk sivilisasjon.

Romerrikets fall indre og ytre årsaker

Det var en rekke indre og ytre årsaker til romerrikets fall. Her er noen av de som hadde mest betydning:

  • Invasjoner fra barbarer
  • Økonomiske problemer
  • Splittelsen av romerriket i øst og vest
  • Politisk korrupsjon og ustabilitet
  • Hunerne presser på fra østen

De indre årsakene inkluderer blant annet økonomiske problemer, splittelsen til østromerriket og vestromerriket, samt politisk korrupsjon og ustabilitet. De ytre årsakene inkluderer invasjoner fra barbarer og hunernes press fra østen.

La oss se litt nærmere på disse.

1. Invasjoner fra barbarer

De som invaderer andre nasjoner er skjebnet til å få mange fiender. Det romerske imperium utvidet grensene sine og nådde sin største geografiske størrelse rundt det 2. århundre e.Kr., en tid hvor de hadde oppnådd dominans over alle områdene rundt middelhavet, et område på omtrent 5,4 millioner kvadratkilometer (utdypt videre lenger nede på siden).

Enhver som har sett størrelsen på selve Italia på kartet, og sammenligner det med områdene som var innlemmet under romersk styre, vil innse at romerne hadde vært nødt til å krige enormt mye for å karve til seg dette imperiet. 

Med stort omdømme kommer store fiender, og romerne hadde vært vellykket i å holde de germanske stammene, barbarene, unna, helt til det 4. århundre e.Kr., når goterne brøt seg gjennom de omfattende forsvarsanleggene på grensene. I slutten av århundret lyktes romerne med å slå ned et germansk opprør, men i 410 lyktes vestgoterne, også kalt visigotene, å sekke byen.

Vestgoterne holdt til i det som i dag er Romania, og ble ledet av Kong Alaric som presset vestover som et resultat av trykk fra hunerne som, ledet av “Attila huneren,” presset fra Kasakhstan og andre områder i Asia. I år 455 ble Roma plyndret på nytt av vandalene, og i 476 ledet den germanske lederen Odoacer et statskupp og avsatte den siste vestromerske keiseren, Romulus Augustulus. 

2. Økonomiske problemer

Mens romerriket slet med angrep fra utsiden, forverret en finansiell krise problemene. Pågående krigføring og overforbruk reduserte den keiserlige pengekassen betraktelig, og høy skatt og inflasjon økte skillet mellom fattig og rik. 

Samtidig var slavene en viktig ressurs for romerne, og når ekspansjonen sluttet rundt det 2. århundre e.Kr. begynte riket å merke mangelen på ferske slaver. Når man legger til faktumet at vandalene tok kontrollen over Nord-Afrika, en viktig post for kornforsyninger, og forhindret romersk handel ved å drive piratvirksomhet i middelhavet, så ser man raskt at situasjonen begynner å bli alvorlig for romerne. Med økonomiske, handelsmessige, og forsyningsmessige problemer, begynte imperiet å miste grepet om Europa.

3. Splittelsen av romerriket i øst og vest

Når keiser Diocletian splittet imperiet i to i slutten av det 3. århundre, forseglet han på en måte skjebnen til det vestromerske riket. På en side ble det enklere å administrere riket med en post i Milan, og en i Bysants, men bare på kort sikt. På lengre sikt førte splittelsen til miskommunikasjon mellom de to halvdelene, og interne konflikter om hvem som skulle få mest økonomisk eller militær støtte.

Mens keiserne valgte å styrke østriket, ble vestriket, inkludert Italia og den opprinnelige hovedstaden Roma, forlatt til barbariske stammer som valgte å plyndre vesten i stedet for å prøve seg på det sterke østriket. Roma, som vi kjenner byen fra Caesar og Augustus sin tid, mister sin storhet og styrke, og vi hører mindre og mindre om den en gang mektige hovedstaden i kilder jo lengre ut vi kommer i det første årtusen.

4. Politisk korrupsjon og ustabilitet

Uregelmessig lederskap er ikke en god oppskrift for suksess i noen som helst bedrift eller nasjon, men for romerriket, med dets enorme størrelse, viste det seg å være særlig fatalt. Etter hvert som at borgerkriger og interne stridighet fikk rotfeste, begynte folk å se på keiserdømmet som en dødsdom.

På bare 75 år var det 20 ulike keisere, noe som tilsvarer kun 3-4 år styre i gjennomsnitt per person - en grei periode hvis man sammenligner med Norges statsministere sine 4 år, men ikke når man tenker på at disse keiserne vanligvis ble avsatt gjennom mord etter 3-4 år, og at keiser Augustus styrte vellykket i over 40 år.

Pretorianergarden - soldatene som ble satt til å beskytte Roma mot angrep utenfra - tok kontrollen, og gjorde akkurat som de ville ved å kaste ut noen keisere og sette inn andre.

5. Hunerne presser på fra østen

Når hunerne invaderte Europa i slutten av det fjerde århundre var det mange barbariske stammer som ble presset nærmere og nærmere Romas grenser. Etter hvert bifalte romerne at visigoterne skulle få slippe over Danube elven og inn i det romerske territoriets trygghet, men måten de behandlet nykomlingene på, samsvarte med måten romerne så disse barbarene på. De undertrykte det nye folkeslaget, og gikk så langt som å tvinge visigoterne til å selge barna sine til slaveri i bytte mot hundekjøtt.

Når undertrykkelsen ble for mye, gjorde visigotene opprør og lyktes i å sekke Roma, som nevnt ovenfor. Man kan bare lure på om historien hadde gitt et annet utfall hvis romerne hadde behandlet barbarer som visigotene på en god måte, og kanskje til og med samarbeidet med dem for å slå ned de hunerske erobrerne. 

Andre faktorer spilte også inn i Romerrikets fall - deriblant en stadig mer svekket militærstyrke, og et økt fokus på kristne verdier.

Hva var årsaken til Romerrikets fall?

Hvis man skulle velge ut én hovedårsak til romerrikets fall, så vil det være vanskelig å komme frem til et enstemmig svar. Likevel har noen forskere hevdet at hovedårsaken til imperiets fall var dets overekspansjon

På sitt høydepunkt omfattet imperiet et enormt territorium, som strakte seg fra Storbritannia i nord og ned til Nord-Afrika i sør. Dette enorme territoriet medførte en rekke logistiske og administrative utfordringer, ettersom de keiserlige myndighetene måtte opprettholde orden og sikre forsvarlig styring over hundrevis av byer og millioner av mennesker. 

I tillegg krevde dette enorme nettverket av byer betydelige ressurser til forsvar, skatteinnkreving og vedlikehold av offentlig infrastruktur. Over tid, ettersom økonomiske kriser og barbariske invasjoner tæret på ressursene som var tilgjengelige for Roma, begynte hærene å svekkes og interne opprør ble hyppigere. 

Til syvende og sist førte denne kombinasjonen av militær sårbarhet og politisk ustabilitet til kollapsen av romersk makt, og markerte en av de viktigste hendelsene i verdenshistorien. En av hovedårsakene til romerrikets fall er derfor dets upraktisk enorme størrelse. 

Romerrikets fall årstall

Romerrikets fall var i årstallet 476 e.Kr., når Romulus Augustulus ble avsatt som keiser. Etter hans avsettelse har aldri en keiser hatt en lederstasjon i Italia. Siden det vestromerske riket regnes som det "sanne romerriket" i form av tradisjonelle romerske verdier og kultur, regnes derfor år 476 som det offisielle årstallet for romerrikets fall. Det østromerske rikets fall kom ikke før omtrent 1000 år senere. 

Hvordan var situasjonen i Europa etter Romerrikets fall?

Etter romerrikets fall var Europa i en tilstand av kaos og omveltninger. Imperiets sammenbrudd førte til at folk kjempet for å overleve midt i økende økonomisk ulikhet, politisk ustabilitet og utbredt vold. Spesielt ble mange regioner ofre for stridende stammer og plyndrere som terroriserte lokalsamfunn. Samtidig raste maktkamper mellom riker og bystater, da ulike ledere forsøkte å hevde sin dominans over andre.

Til tross for disse kaotiske forholdene, så Europa også lommer med fremgang i løpet av denne tiden. Gjennom den mørke middelalderen og middelalderen var det kulturelle utviklinger som fremskritt innen kunst og arkitektur, samt vitenskapelige nyvinninger som trykkpressen. 

Den desidert mest betydningsfulle utviklingen var imidlertid spredningen av kristendommen over hele Europa, som bidro til å gi stabilitet i mange regioner. Mens ting på mange måter var dystre etter Romas fall, ville Europa til slutt komme seg ut av disse mørke tidene, forberedt på videre vekst og fremgang.

The Decline and Fall of the Roman Empire

Nedgangen og fallet av romerriket vakte spesielt stor popularitet når Edward Gibbon lanserte boken The Decline and Fall of the Roman Empire i 1776. For de ekstra historieinteresserte er dette en klassisk bok som bør leses om temaet.

Annonse: Du kan kose deg med lydboken mens du er på trening, drar til skolen, eller gjør andre aktiviteter. Lytt gratis med BookBeat sin prøveperiode ved å klikke på banneret nedenfor.