I antikkens historie blir navnet Remus ofte overskygget av navnet til hans tvillingbror, Romulus. Likevel er livet og bidragene til Remus integrert i grunnlaget og mytologien til Roma. Denne artikkelen går inn i det fascinerende livet til Remus og utforsker hans fødsel, oppvekst, den legendariske grunnleggelsen av Roma, og hans varige arv.
Innhold
Fødsel og tidlige år
Remus og tvillingbroren hans, Romulus, ble født i den mytiske byen Alba Longa, som lå langs elven Tiberen. Deres mor, Rhea Silvia, var en vestalsk jomfru, dedikert til å tjene gudinnen Vesta. Deres far krigsguden Mars, hadde gitt henne barn, noe som ga guddommelig betydning til deres fødsel.
Legenden sier at tvillingenes fødselsrett var turbulent rett fra begynnelsen. I frykt for profetien om at de ville styrte ham beordret Amulius, grandonkelen deres, at de skulle kastes i Tiber-elven.
Skjebnen grep imidlertid inn, og de ble reddet av en hunnulv som pleiet og beskyttet dem til de ble funnet av en gjeter, Faustulus, og hans kone, Acca Larentia. Remus og Romulus ble oppdratt som ydmyke gjetere og vokste til sterke og modige unge menn.
Grunnleggelsen av Roma
Legenden om grunnleggelsen av Roma er der Remus sin historie virkelig flettes sammen med broren hans, Romulus. Da de ble voksne fikk tvillingene vite om deres sanne avstamning og urettferdighetene som var blitt gjort mot deres bestefar, kong Numitor (Amulius sin bror). Med denne kunnskapen bestemte de seg for å ta grep.
Brødrene, marsjerte mot Alba Longa sammen med en gruppe lojale tilhengere, og gjenopprettet kong Numitor på tronen. Etter å ha oppnådd dette vendte de oppmerksomheten mot å oppfylle sin skjebne, som var å etablere en egen ny by. En uenighet om plasseringen av byens stiftelse førte imidlertid til en tragisk og skjebnesvanger hendelse.
I følge myten valgte Remus og Romulus to åser med utsikt over Tiberen som potensielle steder for byen. Romulus valgte Palatinerhøyden og Remus valgte Aventinerhøyden. Ute av stand til å løse tvisten deres søkte de et tegn fra gudene. Romulus hevdet å ha mottatt guddommelig bekreftelse da en flokk fugler dukket opp over hans utvalgte ås. Remus hoppet over murene til brorens uferdige by i et anfall av frustrasjon, en handling som ble ansett som en hellig krenkelse.
Som svar på denne krenkelsen slo Romulus, eller en av hans støttespillere, Remus til døden. Denne hendelsen markerte slutten på Remus sitt liv, men begynnelsen på byen Roma. Romulus fortsatte som den eneste grunnleggeren og herskeren av Roma, som ble navngitt til hans ære.
Arv og historisk debatt
Remus død er innhyllet i myter og legender, noe som gjør det vanskelig å skille fakta fra fiksjon. Noen mener at historien om tvillingene og deres grunnleggelse av Roma er rent symbolsk og ikke bør tas som et historisk faktum. Andre hevder at det kan være noe historisk grunnlag bak legenden, selv om den har blitt pyntet på gjennom århundrene.
Uavhengig av den historiske nøyaktigheten forblir fortellingen om Remus og Romulus sentral i Romas identitet og mytologi. Det symboliserer byens varige ånd, dens bånd til både dødelige og guddommelige krefter, og grunnleggernes ambisjoner.
I kunst og litteratur blir Remus ofte fremstilt som den tragiske skikkelsen, han som fikk en utidig slutt, mens Romulus feires som den seirende helten. Remus sin rolle i grunnleggelsen av Roma bør imidlertid ikke overses. Han var tross alt en medgründer av byen og spilte en viktig rolle i de tidlige hendelsene i dens historie.
Fiktivt dagbokinnlegg fra Remus
Nedenfor er et forsøk på å skrive et fiktivt dagbokinnlegg fra Remus (i himmelen), med sikte på å få hans karakter og historie til å komme til live. God lesning!
Kjære dagbok,
I dag markerte et nytt kapittel i den stadig endrende historien om mitt liv og ettermæle. Mens jeg sitter her under det glitrende måneskinnet ved bredden av elven Tiber, finner jeg trøst i den milde raslingen av sivet og de fjerne ekkoene fra Roma, byen jeg var med på å skape, og som nå vokser og blomstrer over alle villeste fantasier.
Det har vært en kaotisk reise siden dagen Romulus og jeg ble reddet av ulven og oppdratt som ydmyke gjetere av Faustulus og Acca Larentia. Verden har gitt oss en guddommelig avstamning, en skjebne som var både en velsignelse og en forbannelse.
I vår ungdom var Romulus og jeg uatskillelige. Båndet vårt var ubrytelig, og drømmene våre steg like høyt som ørnene som pryder himmelen vår. Vi oppdaget vår sanne arv, og ledet av urettferdigheten mot vår bestefar, kong Numitor, la vi ut på et oppdrag for å gjeninnføre ham til tronen til Alba Longa.
Vi lyktes, og våre edle handlinger ble feiret over hele byen. Men skjebnen hadde større planer for oss, for vi var forutbestemt til å grunnlegge en egen by, en by som skulle bli Roma. Vår visjon var sterk, vår ambisjon urokkelig, og vår kjærlighet til hverandre utvilsom.
Likevel var det vår kjærlighet og ambisjon som til slutt førte til vår skjebnesvangre uenighet om stedet for Romas grunnleggelse. Hjertet mitt lengtet etter Aventinerhøyden, mens Romulus valgte Palatinerhøyden. Vi ble fanget i et nett av guddommelige tegn og sta stolthet, og i et øyeblikk av opphetet frustrasjon hoppet jeg over murene til den uferdige byen hans. Det var en tåpelig handling, men det var også en handling født av lidenskap og desperasjon.
Slaget som fulgte, enten fra Romulus sin hånd eller en av hans støttespillere, slo meg ned. Mens jeg lå der og stirret opp mot nattehimmelen med stjernene blinkende som fjerne minner, grunnet jeg over den grusomme ironien i skjebnen min. Jeg hadde vært med på å skape Roma, men jeg ville aldri se det stige til sin fulle prakt.
I døden ble jeg et symbol på tragedie, en påminnelse om ofrene som ble gjort i jakten på drømmer. Romulus, min bror, fortsatte som den eneste grunnleggeren av Roma, og byen blomstret under hans ledelse. Jeg håper at Roma trives og har fremgang, for det bærer en del av min ånd innenfor sine vegger.
Når jeg skriver disse ordene ved det rolige vannet i Tiberen, finner jeg en merkelig følelse av fred. Livet mitt kan ha vært kort, og drømmene mine ble ikke oppfylt, men jeg spilte min rolle i å forme skjebnen til en storslått by. Mitt navn, Remus, kan forsvinne inn i historiens krøniker, men legenden om Roma vil vare for alltid.
Farvel, kjære dagbok, og farvel til byen Roma, min evige arv.
Vale,
Remus