Under antikken strakk Romerriket seg over et stort område av Europa, Nord-Afrika og Midtøsten. Betraktet som et av de mektigste imperiene i historien, er det også blant de mest studerte av historikere på grunn av dets enorme innflytelse som fortsatt påvirker oss i dag.
I dette blogginnlegget skal vi utforske en rekke fakta om Romerriket, og svare på noen av de vanligste spørsmålene knyttet til dette enorme imperiets historie.
(En mer oppdatert versjon av denne artikkelen er tilgjengelig på engelsk her: Facts about the Roman Empire: Questions and Answers)
Innhold
Hvilken religion trodde romerne på?
De gamle romerne var polyteistiske i sin religiøse tro (de hadde flere guder), og tilbad først og fremst guder som var forankret i indoeuropeisk mytologi. Dette inkluderte spesielt:
- Jupiter, himmelguden og gudenes konge
- Juno, Jupiters kone og dronning av gudene som var ansvarlig for ekteskap og andre sosiale aktiviteter
- Mars, krigsguden
- Venus Erycina eller Venus of Eryx, kjærlighetsgudinnen
- Quirinus, gud for herredømme og samfunnshelse
- Saturn, jordbrukets gud
- Faunus og Dionysius, landlige fruktbarhetsguder
- Bellona, en kampgudinne relatert til Mars
- Neptun, en havgud opprinnelig lånt fra grekerne
I tillegg til dette tradisjonelle gudepantheonet var det mange regionale guder som ble tilbedt over hele Italia.
Etter hvert dannet keiser Augustus en keiserlig kult med seg selv i sentrum som ble populær blant elitene i Roma.
Og når kristendommen spredte seg over Europa i senere århundrer, ville denne monoteistiske religionen (én gud) bli mer fremtredende for vanlige romerske borgere enn deres tidligere polyteisme.
Når startet og sluttet Romerriket?
Romerriket startet 21. april 753 f.Kr., grunnlagt av Romulus og Remus, og det keiserlige Romerriket startet i 27 f.Kr. da keiser Augustus Caesar innførte en periode med keiserstyre, som sluttet i 476 e.Kr.
Hva kjennetegner den romerske kulturen?
Eksempler på ting som kjennetegner den romerske kulturen inkluderer bruken av latin som et rotspråk for mange romanske språk som snakkes i dag; inkludert fransk, spansk, portugisisk og italiensk. De imponerende og detaljerte prestasjonene til romersk arkitektur som Colosseum eller Pantheon er også kjennetegn ved deres kultur.
Mest kjent er kanskje den avanserte ingeniørkunnskapen som fremvises ved deres utvikling av veier, akvedukter, monumentale offentlige bygninger, og til og med infrastruktur som kloakksystemer.
Det er tydelig at fra lovfesting til konstruksjon har romerne og deres kultur satt et ubestridelig preg på verdenshistorien.
Hva er spesielt med Roma?
Det som er så spesielt med Roma, er at det er et sted fullt av underverker og vidundere fra mange punkter i historien. Gamle romerske strukturer står fortsatt i dag, inkludert Pantheon, som nesten har stått i to årtusener som et symbol på Romas rike kultur, og som senere ble som kirke. Vatikanstaten, pavesetet til den katolske kirken i Roma, er også et viktig samlingspunkt.
Som hjemsted for noen av verdens mest kjente kunstverk og skulpturer, oppbevart i de mange museene fylt med gjenstander fra hele Italia og verden, er Roma fortsatt et reisemål som ingen bør gå glipp av når man reiser til Italia.
Hvilket språk snakket de gamle romerne?
De gamle romerne snakket latin. Latin var et kursivt språk som ble brukt i det gamle Roma og dets imperium. Dette folkespråket hadde stor innflytelse på vesteuropeiske språk, spesielt romanske språk som fransk, spansk og italiensk. Latin ga også kjernevokabularet for andre språk som rumensk og portugisisk.
Etter hvert som Romerriket vokste til makten, vokste språket deres også over hele Europa. I løpet av denne tiden ble latin brukt av massene for daglige samtaler, litteratur, og til og med av forskere for teknisk skriving utover paleografi.
Mange juridiske fraser på engelsk er også avledet fra den latinske fraseologien fra den romerske antikken.
Totalt sett er det ikke rart at vi fortsatt hører ekko av latin i dag på grunn av dets rolle i å utbrede seg til et stort antall andre europeiske språk.
Hva het kappen til de gamle romerne?
Når man prater om kappen til de gamle romerne, mener man som regel togaen. Den romerske togaen var et enkelt ytterplagg som ble båret av alle klasser av romerske borgere. Dette store tøystykket ble viklet rundt kroppen, hengt over skulderen og drapert til ankelen.
For ekstra beskyttelse mot elementene, hadde romerne noen ganger på seg en særegen kappe kjent som en lacerna. Disse tyngre plaggene ble ofte laget av solid ull, men de kunne også være laget av lin eller lær.
Selv om de var allestedsnærværende i det romerske livet, ble lacerna spesielt foretrukket av soldater som både en form for rustning og som et symbol på deres styrke og verdighet. Til og med Julius Cæsar er kjent for å ha på seg en under sine militære kampanjer – en umiskjennelig påminnelse om kraften og arven til det romerske riket!
Hadde kvinner stemmerett i Romerriket?
Nei, kvinner i Romerriket hadde ikke stemmerett, men de kunne påvirke politikken bak kulissene. Kvinner kunne gifte seg og skilles, administrere økonomi og eiendom, eie bedrifter, og ha ansvar for barn, og dermed ha innvirkning på Romerrikets gang.
Mange mektige konsuler i republikken ble valgt ut som resultat av kvinnelig påvirkning, og flere keisere i keisertiden var lojale mot kvinner sine interesser. Kvinner fungerte ofte som rådgivere for familiene sine, og som sponsorer av poeter, forfattere og kunstnere hvis verk ofte forutsa kvinnelige prestasjoner midt i en verden som frem til da hovedsakelig hadde vært dominert av menn.
Det kan derfor sies at selv om kvinner ikke hadde stemmerett i Romerriket, gjorde de ovennevnte aktivitetene at mange kvinner hadde betydelig politisk makt, for eksempel keiser Neros mor Agrippina, og Julius Caesars elskerinne Servilia.
Hvem fikk borgerrett i Romerriket?
Reglene rundt hvem som fikk borgerrett i Romerriket var komplisert, og endret seg over tid. Opprinnelig ble statsborgerskap tildelt frittfødte borgere som hadde både en romersk far og hvis familie hadde vært i Roma i minst 5 år.
Personer som ble født inn i slaveri fikk ikke tilgang til mange av fordelene som fulgte med statsborgerskap, men hvis de kjøpte seg frihet, kunne de også få borgerrett.
Til slutt kunne utlendinger som bodde i provinser som Gallia, Germania, og Britannia bli romerske statsborgere etter å ha fullført visse krav. Denne ordningen var en del av den utbredte “romaniseringen” (drevet av assimilering) som var en sentral del av Romerrikets ekspansjonspolitikk.
Såkalte latinske rettigheter ble en populær måte å gi ikke-romere fulle statsborgerskapsrettigheter på, samtidig som at man unngikk å bruke tid på å formelt gi rettigheter fra sak til sak. Med denne loven på plass kunne de med latinsk språk og kultur få fulle rettigheter uten å skape vanskeligheter for den romerske regjeringen.
Når ble kristendommen innført i Romerriket?
Kristendommen ble innført i Romerriket på begynnelsen av det første århundre e.Kr. av Jesu Kristi sine tilhengere. Religionen vokste raskt på grunn av dens budskap om håp, fred og forsoning med Gud.
Fra sin spede begynnelse som en obskur sekt i Judea, ble kristendommen sammenvevd med romersk politikk og mytologi under regjeringene til Nero, Trajan og Konstantin. I 380 e.Kr. hadde den blitt Romerrikets offisielle statsreligion, og ville forbli det til imperiets oppløsning i 476 e.Kr.
Disse fire århundrene så enorme religiøse utviklinger innen kristendommen, fra ritualistiske praksiser som dåp og konfirmasjon til viktige teologiske fremskritt, inkludert katekismisk trosbekjennelse og pavelig forrang.
Det var i denne perioden kristendommen i stor grad utviklet seg til den religionen vi kjenner i dag, formet av dens spredning gjennom et av verdenshistoriens største imperier.
Når var Romerriket på sitt største?
Romerriket var på sitt største fra rundt 117 til 180 e.Kr., da territoriene spredte seg fra Storbritannia til dagens Irak og Egypt. Denne perioden av imperiet var preget av en rekke sterke herskere (Trajan, Hadrian, Marcus Aurelius, m.fl.) som utvidet territorium, foretok ambisiøse byggeprosjekter, styrket regjeringen, og laget lover som styrte folk innenfor imperiets grenser med orden og stabilitet.
Pax Romana – to århundrer med relativ fred der handel blomstret og ideer ble utvekslet – fant også sted i løpet av denne tiden. Romerriket nådde sitt største omfang og kulturelle prestasjoner i løpet av denne perioden, før de gikk inn i en lang nedgang gjennom de påfølgende århundrene – en nedgang som begynte med keiser Commodus, som var Marcus Aurelius sin sønn.
Hva besto Romerriket av?
Under høyden av sin makt besto Romerriket av alle områder rundt middelhavet. Disse inkluderte dagens Italia, Spania, Frankrike, Storbritannia, Hellas, Syria, Egypt, Nord-Afrika, samt deler av Tyskland, og en rekke andre land.
Romerne holdt på sitt enorme område gjennom en kombinasjon av direkte styre og allianser med lokale eliter. Utenfor de politiske grensene til Romas provinser lå et stort antall andre folk som enten var delvis uavhengige eller i full troskap til Roma.
Mye av Romas suksess skyldtes dens strategi om å innlemme disse nasjonene i deres voksende økonomi og kultur; dette betydde blant annet at kjøpmenn fra de forskjellige provinsene kunne bevege seg gjennom hele imperiet uten hindring, og handelsmenn mellom de forskjellige regionene blomstret og ga opphav til et enestående nivå av økonomisk integrasjon.
I tillegg fikk Roma rikelig tilgang på soldater, ettersom at innbyggerne i de erobrede områdene skrev seg inn i den romerske hæren. For å sikre lojalitet ble de dyktigste romerske militære befalene satt til å lede legionene med disse nye rekruttene.
Hvordan kunne Romerriket bli så stort?
Romerriket var et av de største imperiene i nedtegnet historie, og til tross for at dets vekst ble drevet av imperialisme, ville det ikke vært mulig at det ble så stort uten deres utrettelige innsats mot assimilering.
Sammen med militær dominans praktiserte romerne en politikk kjent som ‘romanisering’ som ville bringe nyerobrede mennesker inn i imperiet.
Romas innflytelse ble videre spredt gjennom å bygge veier som strakte seg utover imperiet, utdanne lokalbefolkningen i romerske lover, samt introdusere nye kunstformer, blant annet.
Dette nivået av kulturell imperialisme betydde at de fleste som bodde innenfor grensene til slutt var lojale mot tradisjonelle romerske verdier, og dermed ivrige etter å slå seg sammen med sine keiserlige herrer og bidra til å utvide deres styre.
Hva kalte romerne dagens Frankrike?
Romerne kalte dagens Frankrike for Gallia. Gallia omfattet store deler av dagens Europa, og strakte seg fra dagens Sør-England, gjennom Belgia og deler av Tyskland, via Frankrike og inn i Nord-Italia.
Gallia var allerede bebodd av stammefolk før romersk okkupasjon. Selv om Gallia opprinnelig motsto romersk innflytelse, ble det til slutt erobret i 51 f.Kr. av Julius Cæsar.
Den kulturelle identiteten til Gallia forble sterkt forankret i lokalbefolkningen, men mye av Gallia valgte å omfavne romanisering over tid – spesielt blant aristokratiet og overklassen.
Gallia har overlevd ulike former for erobring, kulturell omveltning og politisk splittelse gjennom århundrene siden den første kontakten med de gamle romerne, men dets opprinnelige navn forblir tidløst innebygd i vår historie.
Hva kalte romerne Skottland?
Romerne kalte Skottland for Caledonia. Skottene som bodde nord for elvene Forth og Clyde ble kalt Caledonii. Dette begrepet, senere stavet Caledonia, antas å være avledet fra to gæliske ord som betyr “hard” og “skogsmark”.
På midten av det første århundre identifiserte romerske forfattere Skottland med en rekke forskjellige navn som Hibernia, Scotia og Britannia. Imidlertid var det vanligvis Caledonii som ble brukt til å referere til Skottland i romerske dokumenter.
Landene sør for elvene Forth og Clyde ble kalt Valentia, mens grensestammer som bodde mellom England og Skottland ble kalt Brigantes. Enhver henvisning til Skottland som helhet ble ganske enkelt kjent som Alba av romerne.
Hvorfor var romerretten viktig?
Romerretten var viktig fordi det ga en juridisk struktur for alle aspekter av livet i Romerriket. Skaperne av dette systemet tilførte lover til eksisterende skikker og praksis utviklet av republikken, og anga retningslinjer og metoder for tvisteløsning. Dette ga folk sikkerhet og trygghet i tider da kontrakter mellom borgere og ikke-borgere samt provinser måtte dømmes.
Videre ga romerretten også en imponerende dokumentasjon av juridiske prinsipper og prosedyrer som ble husket og referert til i århundrer etterpå. Takket være dens innflytelse forblir noen av nøkkelkomponentene innebygd i mange moderne sivile lover.
Hvor lenge var romerne i England?
Romerne var i England i 367 år, fra den romerske erobringen under keiser Claudius i 43 e.Kr., til 410 e.Kr. når keiseren Honorius sendte brev om at Britannia måtte “se til deres egne forsvarsverk.”
Selv om Julius Cæsar hadde invadert England i 55 f.Kr, måtte han deretter akutt seile til Gallia for å slå ned et enormt opprør, ledet av gallerkongen Vercingetorix. Det var derfor ikke før nesten 100 år senere, i 43 e.Kr., at keiser Claudius sendte general Aulus Plautius til å erobre Britannia (skildret i TV-serien Britannia).
I løpet av 43 til 410 e.Kr. ble store deler av England styrt av romerne, og de hadde en dyp innvirkning på nasjonens utvikling. Den romerske tilstedeværelsen introduserte mange aspekter av kultur fra hjemlandet, inkludert språk, arkitektur, utdanning og lover som ble en integrert del av det moderne engelske samfunnet.
Videre var det i denne perioden England først ble knyttet til det europeiske fastlandet gjennom flåtehandelsruter etablert av Roma, noe som styrket Englands betydning som et internasjonalt senter for handel og kultur. Dermed satte romerne et permanent preg på England gjennom deres lange styre.
Hvordan fikk Roma navnet sitt?
Historikere har ulike meninger om hvordan Roma fikk navnet sitt. Den mest populære er at byen fikk navnet etter grunnleggeren Romulus. Andre mener at det er avledet fra det etruskiske språket, og at det stammer fra rumon eller rominan, ord som oversettes til henholdsvis “elv” eller “styrke”. Førstnevnte gir også mening, da Roma lå ved Tiber-elven.
Hvor mange slaver var det i Romerriket?
Det nøyaktige antallet slaver i Romerriket er ukjent, men beregnes til å ha vært omtrent 5 til 10 millioner på det meste. Dette utgjør 10 til 20 prosent av befolkningen i imperiet, som på sitt største bestod av omtrent 50 millioner innbyggere.
Disse slavebundne menneskene var integrerte arbeidere i både landbruk og urbane husholdninger, og ga ofte arbeidskraft i byggeprosjekter, gruvedrift, og til og med til opplæring av rike romeres barn.
Selv om slaveriet avtok med Romas fall og til slutt ble avskaffet i hele Europa ved lover på slutten av det nittende århundre, er det klart at slaver utgjorde en enorm økonomisk forskjell under romertiden.
Hvem hadde størst makt i den romerske republikken?
Det er allment akseptert av lærde at det var senatorene som hadde mest makt i den romerske republikken. De var sammensatt av aristokrater med enorm rikdom og innflytelsesrike forbindelser, noe som gjorde dem i stand til å utøve sin vilje over avgjørelser tatt i Roma.
I tillegg hadde senatorer kontroll over lovgivningsprosesser og kunne påvirke stemmer på grunn av deres ansiennitet. Dette ga dem enorm innflytelse under debatter om viktige beslutninger. Til tross for at de ikke hadde noen juridisk autoritet utenfor lover laget av senatorer selv, forble de en innflytelsesrik kraft gjennom republikkens historie.
For perspektiv var det tre distinkte regjeringsgrener som hadde ulik grad av makt i den romerske republikken: Senatet, bestående av patrisiere og representanter fra Romas allierte; sorenskriverne, for eksempel konsuler som hadde bred administrativ myndighet; og tribunene, som fungerte som en slags ombudsmann.
Hvorfor endte Romerriket?
Romerriket endte av flere grunner, deriblant økonomiske problemer, indre stridigheter, og invasjoner fra barbariske stammer. Alle disse bidro til å svekke imperiet over tid, til det til slutt falt i år 476 e.Kr.
Romerrikets fall er en av de mest studerte og omdiskuterte periodene i antikkens historie. Noen historikere tilskriver fallet til mangel på kontinuitet, militære faktorer, politisk korrupsjon, inflasjon, og invasjoner fra barbariske stammer som noen av de viktigste årsakene.
Til tross for Romas en gang mektige styrke, hadde imperiet etter hvert blitt for stort for sitt kontrollsystem, og var også sterkt avhengig av slavearbeid. Politisk ustabilitet fra konflikter mellom rivaliserende generaler svekket også sentralstyret.
I tillegg krympet befolkningen over tid på grunn av både sykdom og utbredt slaveri, noe som betydde at færre mennesker ble igjen for å tjene i militæret eller mate skattene.
Etter hvert som Romas rykte avtok og lederne i økende grad ikke responderte på innbyggernes behov, ble riket ute av stand til å avverge barbariske inngrep før det til slutt var nok invasjoner til at Romas styrke kunne bli betydelig hindret.
Dette tillot disse barbariske stammene å etablere nye uavhengige riker som erstattet mye av territoriet en gang holdt av Roma. Dermed ble det slutt på et av historiens største imperier, som et direkte resultat av fallende militær styrke, forårsaket av alle disse faktorene som førte til dets fall.