Gnaeus Pompeius Magnus, mer kjent som Pompeius den store, var en fremtredende general, politiker og statsmann i den sene romerske republikk. Han ble født i 106 f.Kr. i en velstående rytterfamilie og hadde i begynnelsen av 30-årene etablert seg som en av Romas mest suksessrike militære befal. I 61 f.Kr. dannet han det første triumviratet med Julius Caesar og Marcus Licinius Crassus, noe som hjalp ham å samle enda mer makt og innflytelse.
Pompeius tidlige liv og karriere
Pompeius ble født Gnaeus Pompeius Magnus i 106 f.Kr. i den italienske byen Picenum. Faren hans var en lokal sorenskriver som hadde tjent med utmerkelse i den sosiale krigen – en konflikt mellom Roma og flere av dets tidligere allierte som var harme over å ikke få romersk statsborgerskap. Som et resultat av farens tjeneste ble familien tildelt romersk statsborgerskap, noe som tillot Pompeius å forfølge en karriere innen politikk og militær kommando.
Pompeius gikk først inn i politikken etter å ha deltatt i undertrykkelsen av slaveopprøret ledet av Spartacus fra 73 til 71 f.Kr. Omtrent samtidig giftet han seg med Antistia, datteren til en adelsmann fra Sardinia. De to skulle fortsette å få tre barn sammen: Gnaeus Pompeius Jr., Sextus Pompeius og Pompeia Magna.
I 82 f.Kr. døde Lepidus – en av Romas tre konsuler – plutselig mens han aksjonerte mot Romas opprørsallierte kong Mithridates VI av Pontus i Hellas. Dette ga en åpning for kommando over Romas østlige provinser, som Pompeius fylte. Med Lepidus ute av veien og Crassus opptatt av innenrikssaker, ble Pompeius de facto sjef for Romas militære operasjoner i øst. I løpet av de neste årene skulle han oppnå en rekke imponerende seire mot Mithridates’ styrker som kulminerte med Mithridates’ overgivelse i 63 f.Kr.
Det første triumviratet og utover
I 61 f.Kr. foreslo Julius Caesar – en annen vellykket general og politiker – at han, Pompeius og Crassus skulle danne en allianse (kjent som det første triumviratet) for å dominere romersk politikk. De tre mennene ble enige, og sammen vedtok de en rekke lover som ga dem makt uten sidestykke.
Cæsar brukte sin del av denne makten til å starte en kampanje mot Romas gjenværende opprørsallierte i Gallia (dagens Frankrike), mens Pompeius ble i Roma for å styrke sitt grep over byens regjering. Crassus samlet i mellomtiden en hær for å invadere Parthia (i dagens Iran), men kampanjen hans endte katastrofalt da han ble drept i kamp mot parthiske styrker i 53 f.Kr. Det sies at fienden var klar over Crassus sin elskov for penger, og at de derfor henrettet ham ved å helle smeltet gull ned i munnen på ham.
Da Crassus var borte, ble Cæsar og Pompeius låst i en maktkamp der det bare kunne være én vinner. I 49 f.Kr. krysset Cæsar Rubicon-elven – grensen mellom Gallia Cisalpina (et område under hans kontroll) og selve Italia (et område hvor det er forbudt for romerske generaler å marsjere inn med soldater rustet for krig) – med sin hær for å marsjere mot selve Roma. Dette startet effektivt en borgerkrig mellom Cæsar og de lojale mot senatet (ledet av Pompeius).
Pompeius beseiret; Død og arv
Etter flere år med kampanje frem og tilbake i Europa og Nord-Afrika, gikk Caesar seirende ut i slaget ved Munda i 45 f.Kr. Med Pompeius død og sønnene hans på flukt i eksil, ble Cæsar effektivt enehersker over Roma – til stor fortvilelse for mange senatorer som fryktet at han hadde ambisjoner om å gjøre seg selv til konge. Faktisk, bare ett år senere ville Julius Caesar bli myrdet av en gruppe senatorer som var redde for at akkurat det skulle skje. Mens Julius Cæsar vanligvis huskes som en av det antikke Romas store ledere, er det lett å glemme hvor viktig en figur Gnaeus Pompeius Magnus var i å forme både romersk historie og selve forløpet til den vestlige sivilisasjonen.