Germanerne var en samling av stammer som bebodde det som ble kalt Germania, og som nå er Tyskland, Østerrike, Sveits, Nederland og Skandinavia. Historien til de germanske stammene er lang og kompleks, og strekker seg over tusenvis av år.
De tidligste kjente innbyggerne i Germania var kelterne, som ankom regionen rundt 600 f.Kr. Den første stammen som migrerte til regionen utenfra var Cimbri. Dette skjedde rundt 100 f.Kr. Cimbriene ble fulgt av Teutonerne og deretter Marcomannine.
Rundt 100 f.Kr. forsøkte også den keltiske stammen kjent som Helvetii å migrere sørover inn i romersk territorium, men ble etter hvert beseiret av Julius Cæsar under Gallerkrigen i 58 f.Kr. Omtrent denne tiden migrerte også en annen keltisk stamme kjent som Belgae inn i regionen.
Det første store opprøret mot romersk styre skjedde i 9 e.Kr. da Arminius, også kalt Hermann, leder av Cherusci-stammen, beseiret en romersk hær nær dagens Hannover. Historien bak denne hendelsen har blitt dramatisert i serien Barbarians, og viser hvordan Arminius, som hadde blitt tatt i fangenskap av romerne som ung, etter hvert skaffer seg deres tillit, stiger i gradene i den romerske hæren, og knuser tusentall med romerske soldater ved å lure dem inn i en felle. Seieren utløste en rekke opprør fra andre germanske stammer, men alle var til slutt mislykket. I 6 e.Kr. var hele dagens Tyskland blitt erobret av Roma og ble delt inn i provinser.
I 410 e.Kr. trakk Roma troppene sine fra Britannia, noe som førte til økte angrep på romerske territorier av germanske stammer som vandalene og vestgoterne. I 476 e.Kr. styrtet Odoacer, leder av Heruli-stammen, Romulus Augustus – den siste keiseren av Romas vestlige rike.
Perioden mellom 476 og 788 e.Kr. er kjent som migrasjonsperioden hvor mange germanske stammer migrerte inn i romerske territorier. Denne perioden var preget av store omveltninger og ustabilitet. I 788 ble Karl den Store kronet til keiser av det tysk-romerske riket, som forente det meste av dagens Tyskland under én hersker.