Crixus, kanskje best kjent fra serien Spartacus: Blood and Sand (som undertegnede sterkt kan anbefale til de som liker episke kamper og slag), var en gallisk gladiator og militærleder som spilte en avgjørende rolle i den tredje slavekrigen. Denne konflikten, som også går under navnet Spartacus-opprøret, står som en av de mest betydningsfulle slaveopprørene i romersk historie, og Crixus, en av Spartacus sine viktigste kampfeller, ble et symbol på motstand mot den mektige romerske republikken.
Innhold
Tidlig liv
Crixus ble født i Gallia (dagens Frankrike) på 100-tallet f.Kr. Lite er kjent om hans tidlige liv, men det antas at han ble fanget og gjort til slave, sannsynligvis gjennom romerske erobringer i regionen. Crixus ble kastet inn i et liv med brutal trelldom, der han var underlagt romerske mesteres luner og grusomhet, noe som var vanlig for mange slaver i antikkens Roma.
Crixus blir trent som gladiator
Crixus sin vei til berømmelse begynte da han ble tvunget inn i gladiatorkamper. Romerne, som var kjent for sitt umettelige begjær etter blodsutgytelse som underholdning, hadde en blomstrende gladiatorkultur som i stor grad innebar slaver og krigsfanger. Gladiatorer som Crixus ble tvunget til å kjempe til døden i store arenaer, slik som amfiteateret i Capua, til underholdning for romerske borgere.
Mens livet til en gladiator innebar mye lidelse og konstant fare, ga det også muligheten for berømmelse og attpåtil rikdom. Crixus, som mange andre, tilpasset seg raskt det strenge treningsregimet og lærte kunsten å kjempe. Etter hvert som tiden gikk finslipte han ferdighetene sine og ble anerkjent som en fryktet kriger i arenaen.
Den tredje slavekrigen
Den tredje slavekrigen, som brøt ut i 73 f.Kr., var en direkte respons på de grusomme forholdene som slaver måtte utholde i den romerske republikken. Ledet av gladiatoren Spartacus så opprøret tusenvis av slaver og gladiatorer rømme fra sine fangevoktere og danne en mektig styrke som utfordret Romas makt.
Crixus sluttet seg tidlig til Spartacus i opprøret og spilte en avgjørende rolle i de tidlige seirene til slavehæren. Hans militære dyktighet og lederegenskaper gjorde ham til en uvurderlig ressurs for den voksende oppstanden. Imidlertid hadde Crixus sine egne ambisjoner og skilte seg på et tidspunkt fra Spartacus for å lede sin egen fraksjon av opprørshæren.
Crixus sin fraksjon
Crixus sin beslutning om å skille seg fra Spartacus tilskrives ofte hans ønske om å plyndre Italia og søke hevn over de romerske undertrykkerne. Han mente det var mer lønnsomt å plyndre landsbygda enn å fortsette opprøret mot Roma. Selv om denne beslutningen skapte splid blant opprørerne klarte Crixus sin fraksjon å erobre flere byer i Sør-Italia.
Til tross for deres tidlige seire møtte Crixus og hans tilhengere sterk motstand fra romerske legioner. Romerne, som etter hvert hadde blitt pinlig bevisst på trusselen som slavehærene utgjorde, sendte hærer under kommando av fremtredende romerske generaler som Marcus Crassus for å undertrykke opprøret.
Crixus sitt siste slag
Crixus sin fraksjon møtte til slutt et knusende nederlag mot romerske legioner ledet av Lucius Gellius Publicola. I en brutal kamp nær Mount Garganus i Sør-Italia ble Crixus og flertallet av hans tilhengere drept. Hans ambisjon om å berike seg selv og hevne seg på Roma hadde til slutt ført til hans undergang.
Da Spartacus mottok nyheten om Crixus sin tragiske død, organiserte han en rekke gladiatorkamper hvor han tvang 300-400 fangede romerske soldater til å delta i kamper til døden. Slik fikk de smake sin egen medisin under denne minneserimonien til ære for Crixus.