Kristendommen er en av de største og mest innflytelsesrike religionene i verden, med over 2,2 milliarder følgere over hele verden. Men hvordan ble denne religionen til? Hva er dens opprinnelse? Og hvordan utbredde den seg? Les videre for å finne ut mer om kristendommens historie.
Innhold
Kristendommen: Opprinnelse
Kristendommens opprinnelse kan spores tilbake til det 1. århundre e.Kr. og Jesu Kristi liv. Kristus var en jødisk rabbiner som forkynte et budskap om kjærlighet og tilgivelse. Hans lære fikk raskt en tilhengerskare, og etter hans korsfestelse spredte hans disipler budskapet hans rundt hele middelhavet.
Kristendommen: Utbredelse
I løpet av de første årene av kristendommen møtte religionen betydelig forfølgelse fra romerriket og dets keisere. Det var spesielt 11 romerske keisere som forsøkte å ødelegge kristendommen og stoppe denne nye religionen som gikk i strid med deres panteisme med flere guder:
- Nero (37-68 e.Kr.)
- Vespasian (69-79)
- Domitian (81-96)
- Trajan (98-117)
- Hadrian (117-138)
- Marcus Aurelius (161-180)
- Maximinus Thrax (235-238)
- Trajan Decius (249-251)
- Valerian (253-260)
- Diokletian (284-305)
- Constantius og Galerius (tidlig 4. århundre)
Kristenforfølgelsen og undertrykkelsen fant uttrykk i drap og brenning av kristne, men også gjennom lovverk som gjorde det svært vanskelig for religionen å utbre seg.
Kristendommens spredning i romerriket
Etter hvert som tiden gikk ble derimot flere og flere romere konvertert til den nye religionen. En av de viktigste måtene kristendommen spredte seg på var gjennom misjonærer. Misjonærer er mennesker som reiser for å dele sin religiøse tro med andre. De drar ofte til steder der folk ikke er kjent med religionen deres.
Keiser Konstantin var en av de første store herskerne som konverterte til kristendommen. I 312 e.Kr. hadde han en visjon om et kors som han trodde var et tegn fra Gud. Han beordret troppene sine til å male kors på skjoldene deres, og de vant en kamp mot en annen hær som var mye større enn dem, i slaget ved Milvian Bridge.
Konstantin mente at denne seieren var på grunn av kristendommen, og han erklærte kristendommen statsreligion i Roma. Han utstedte Ediktet av Milano som ga kristne religionsfrihet i hele imperiet, bygde kirker, og ga penger for å hjelpe til med å spre kristendommen.
Etter hvert som flere romere konverterte til kristendommen, begynte den å spre seg utover Romas grenser. Den ble populær i andre deler av Europa og Nord-Afrika. I 380 e.Kr. var det offisielt blitt imperiets offisielle religion, under keiser Theodosius.
Kristendommens spredning etter Romas fall
Etter romerrikets fall i 476 e.Kr. ble Europa kastet ut i mørke. Eller slik ser det ut fra vårt ståsted i historien. I sannhet markerte Romas fall begynnelsen på et nytt kapittel i utbredelsen av kristendommen. Denne perioden så fremveksten av monastisisme og konvertering av hele barbariske stammer til den kristne tro. La oss ta en titt på hvordan kristendommen spredte seg i århundrene etter Romas fall.
Monastismens fremvekst
En av de viktigste utviklingene i denne perioden var fremveksten av monastisismen. Etter eksemplet til menn som St. Anthony, som trakk seg tilbake til ørkenen for å leve et liv i ensomhet og bønn, trakk hundretusener av menn og kvinner seg tilbake fra samfunnet for å leve et liv i hengivenhet til Gud. Disse klostrene ble sentre for læring og spilte en viktig rolle i å bevare den gresk-romerske kulturen under den mørke middelalderen. Fra tidlig av begynte også munker på misjonsreiser for å forkynne kristendom for ikke-troende.
Konverteringen av barbariske stammer
En annen betydelig utvikling var konverteringen av hele barbariske stammer til kristendommen. Det mest kjente eksemplet er Saint Patrick, som konverterte det irske folk til kristendommen på 500-tallet. Patrick var ikke den eneste; misjonærer som Saint Boniface hadde også stor innvirkning på å konvertere germanske stammer som frankerne og langobardene. I 600 e.Kr. var det meste av Europa blitt kristnet, bortsett fra Skandinavia og deler av Øst-Europa.
Kristendommens spredning i middelalderen
Fra 600-1000 e.Kr. fortsatte kristendommen å spre seg over hele Europa, i stor grad hjulpet av kristne misjonærer som reiste fra sted til sted og konverterte folk til religionen. Denne perioden så også fremveksten av islam, som la press på kristne som bodde i islamske territorier som Spania og Nord-Afrika. Mange kristne som bodde i disse områdene ble tvunget til å konvertere til islam eller forlate hjemstedene sine.
Kristningen i Skandinavia foregikk fra omtrent 700 e.Kr., når vikinger og engelskmenn begynte å støte på hverandre, til 1200 e.Kr., når det kan sies at mesteparten av Skandinavias befolkning hadde konvertert fra hedendom til kristendom. Vikingtiden hadde tatt slutt lenge før dette, omtrent år 1066, i slaget ved Stamford Bridge.
Ting endret seg dramatisk for kristne i 1096 e.Kr. da pave Urban II oppfordret til det første korstoget, en serie militære kampanjer lansert av europeiske kristne med mål om å gjenvinne kontrollen over kristne hellige steder i Midtøsten fra islamske styrker. Selv om de til slutt mislyktes, tjente disse kampanjene til å øke interessen for kristendommen i hele Europa og bidro til å bane vei for fremtidig misjonsarbeid.
I 1500 e.Kr. hadde kristendommen klart å komme seg til alle verdenshjørner, hovedsakelig takket være spanske og portugisiske oppdagere som hjalp til med å spre religionen til Amerika, Asia og Afrika. Og selv om det fortsatt er mange regioner hvor kristendommen ennå ikke har tatt tak, er det trygt å si at det nå er en virkelig global religion.